LUTEFISKENS OPPRINNELSE – når, hvordan & hvorfor?
Noe av det norskeste av det norske er lutefisk. Men hvem var det som i historiens mørke fant på å syrevaske tørket torsk med tanke på middag?
Det vet vi ikke.
Men vi vet at lutefisk blir nevnt for første gang i 1555 av den svenske presten og kartografen Olaus Magnus. Han kunne melde at lutefisk med saltet smør var svært populært, selv på kongens bord. I hans versjon blir tørrfisken liggende to døgn i sterk lut, og så ett døgn i ferskvann før den kokes. Potente saker der altså.
Når det kommer til den mulige opprinnelsen, liker vi best sagnet om lynnedslaget som skal ha satt fyr på et tørrfisklager en gang i tidlig middelalder. Fisken ble liggende i asken, som jo er sterkt alkalisk, og et viktig element i lut. Det var nok mer sult enn gastronomisk oppdagelseslyst som fikk noen til å skylle vekk asken før de kokte den ulykkelige brannfisken. Det virker liksom helt riktig at et lynnedslag og katastrofal brann skulle starte en såpass sær skikk som lutefisk. Vi kan jo tenke oss at vedkommende umiddelbart måtte forsvare den nyoppdagede delikatessen når naboer og sensitive gjester rynket på nesen. Det betyr at tradisjonen med lutefisk umiddelbart ble fulgt opp med tradisjonen med tilbehør til lutefisken. Et historisk lutefiskmåltid kan altså ha lignet mye på det vi setter på bordet i dag. Kanskje innledet med at verten ønsker velkommen med en middelaldersk: «Det blir kjempegodt med løk, smør, svinefett og…»