PINNEKJØTT – EN TENKT HISTORIE

På vestlandet er det skapelige forhold for sau. Karrig, ulendt og bratt. Siden før vi begynte å drive ­organisert landbruk har sauen vært en integrert del av kostholdet for det vestlige Norge.

Kjøttet ble saltet, tørket eller røket, og hentet frem når det var på tide med middag. Naturligvis måtte det ligge en dag eller to i vann for å kunne spises, men de norrøne hadde heldigvis ikke funnet opp tidsklemma enda. De feiret sin hedenske jól i selskap med store mengder øl, Odin og gudegjengen. Ganske sikkert med sauekjøtt tilberedt over grua som tilbehør. Ja, også dampet på en rist av pinner i bunnen av gryten. 

Etter en hissig konflikt mellom kongen og en flokk agronomer på Stiklestad en sommerdag i 1030, gikk feiringen av jól med mye øl og Odin av moten. Erstatningen kom som en sømløs reorganisering til en katolsk feiring av Kristusmesse med mye øl, Jesus og Maria. Sauen med bjørkepinnene var sikkert med på overgangen. 

Rent teknisk ble den ikke julemat før etter reformasjonen, det ­katolske Norge i middelalderen fastet nemlig i måneden før Kristus sin bursdagsmesse.